Tenk på hva du lærer vekk ( lærdom kan fort bli en stor belastning)

vist du lærer ditt og andres barn att homo er en synd helt fra de er små. og de en dag plutselig skulle bli det sjøl. da er det stor sannsynlighet for att de verken tør å snakke med deg om dette. ikke kan de be eller søke hjelp om dette fra gud heller. for du har jo lært de att dette er en stor synd. tenk deg da hvordan barnet vil ha det. det står der halt alene. når du verken kan betro deg til dine foreldre eller din gud, hvem skal du da betro deg til. det vil jo ikke være sånn sjøl en gang, det ble bare skapt sånn. tenk deg da hvordan barnet har det, for det kunne like gjerne vært deg som ble skapt sånn. hvem har da gjort den største synden, barnet som ble skapt sånn, eller du som har kjørt barnet sin syke og selvbilde helt ned til bunden. heller lær barn att de er like verdifulle og elsket for deg og gud uansett. for det sies att gud elsker dit barn mer en du elsker det. tror du virkelig da att han vil skyve det vekk og se på det som en stor synder. første lærdom burde vært "du er du og du duger"

:)

Det finnes ikke noe bedere en å see att dine egne unger har det godt :)